Biologiske barn har sin egen plass på Stine Sofie Senteret

Når en fosterfamilie tar imot et fosterbarn, legges grunnlaget for en ny sammensetning av familien. Nye bånd skal knyttes, vonde opplevelser må håndteres og nye opplevelser skal skapes for alle i familien. Mange kan oppleve dette som en krevende og kaotisk prosess før den lander. For «Erlend» (17) ble et opphold på Stine Sofie Senteret en del av veien videre. Her lærte han å forstå fosterbroren bedre, men også at det var plass til hans egne følelser som biologisk barn i familien.

Mange biologiske barn kan oppleve prosessen med å få nye fostersøsken som tidvis krevende og kaotisk. Illustrasjonsbilde


Erlend er som 17-åringer flest. Dagene går med til skole og venner, og på fritiden driver han med sport og jobber i klesbutikk. Men Erlend har også en lillebror som tidvis krevde mye av foreldrene og familien. Det har ikke alltid vært like lett å håndtere.


Ikke helt som planlagt

Erlend hadde alltid ønsket seg en lillebror til jul. Som eneste barn av «Irene» og «Torgeir» syntes han at det var for stille i familiens hus da han var liten. Da han nærmet seg tenårene, valgte familien å bli fosterfamilie. De hadde da vært avlastningshjem i noen år allerede. Nesten ett år senere flyttet «Thomas» inn. Med seg hadde den yngre skolegutten vonde opplevelser som han behøvde å bearbeide.

– I begynnelsen syntes jeg det var gøy å få en lillebror, det hadde jeg alltid savnet. Men da Thomas tok all oppmerksomheten til foreldrene mine for å håndtere sine egne erfaringer, ble det vanskeligere. Da tvilte jeg mer på om det var så lurt å ta inn et fosterbarn, sier Erlend.


‘Ingen’ å prate med

I perioder syntes Erlend at situasjonen hjemme var så vanskelig å håndtere at han var mer ute enn hjemme. Og mye av foreldrenes tid gikk med til å følge opp den nye broren. Møter med skoler, barnevern og andre etater dreide seg kun om hvordan fosterbarn og fosterforeldre hadde det, aldri om fostersøsken.

– Til tross for at jeg prater mye og godt med foreldrene mine, savnet jeg å ha noen å prate med ‘utenfor’ situasjonen. Noen som så meg og ville snakke med meg om hvordan jeg hadde det, ikke bare fortelle meg at jeg var en god og flink storebror, sier han.


Forstod oppførselen bedre

Som en del av oppfølgingen av Thomas, ble familien oppfordret til å søke om opphold ved Stine Sofie Senteret, Norges eneste senter for volds- og overgrepsutsatte barn. De fikk plass på én av senterets uker viet fosterfamilier. Før oppholdet var familien spent på hva som ventet dem.

‒ Vi visste jo ikke så mye om senteret fra før, men oppholdet gjorde jo et sterkt inntrykk fra det øyeblikket vi kom. Vi møtte et fantastisk personale med mye lun humor. De var varme og til stede - hele tiden, forteller mor Irene.

I tillegg til de mange aktivitetene for både barn og voksne, falt også undervisningsopplegget i smak hos familien. For Erlend hjalp oppholdet ham til å forstå hvorfor lillebror reagerte som han gjorde.

– Vi lærte blant annet om følelseshjernen, triggere og hvordan reaksjoner kunne bli utløst. Da forstod jeg plutselig mer av Thomas sin oppførsel. Dette var én av flere ting vi tok med oss hjem igjen, sier Erlend.


Bedre enn Syden

På Stine Sofie Senteret fikk Erlend også kontakt med andre biologiske barn som kunne fortelle om lignende opplevelser som hans egne. På senteret var det dessuten ansatte med tid til å prate med ham. Erlend erfarte at han var deltaker på lik linje med alle andre, ikke bare som en elev eller storebror, og fikk anledning til å dele sine erfaringer og følelser med noen ‘på utsiden’ av situasjonen.

– Biologiske barn kan fort bli litt glemt i en familie med fosterbarn. Vi kan også ha behov for støtte til å håndtere situasjonen, sier Erlend.

Fordi familien deltok i en fosterhjemsuke, var Thomas sine biologiske søsken der samtidig. Det ga Erlend anledning til å bli kjent med en hittil ganske ukjent del av Thomas sitt liv. Kontakten har de beholdt i etterkant av oppholdet også.

– Jeg lærte mer på én uke her enn på én måned på skolen. Oppholdet på senteret kan ikke byttes ut med en tur til Syden, sier han.


Som brødre flest

Familien deltok på annengangsopphold 18 måneder senere. Dette re-oppholdet ga, ifølge mor Irene, enda mer utbytte for familien som helhet.

– Vi hadde behov for å bli kjent med hverandre før det første oppholdet på senteret. Dermed kjente vi på hva som var utfordringene, og fikk mye ut av undervisningen. På opphold nummer to visste vi mer hva vi gikk til, og kunne benytte anledningen til å gjøre flere aktiviteter sammen. Det gjorde alle i familien, og særlig Thomas, tryggere på hverandre, sier hun.

Det har nå gått to år siden siste opphold ved Stine Sofie Senteret, og Erlend kan se tilbake på dette med gode minner. Nå om dagen finner han og Thomas stadig vekk på noe, fra turer til lekeland, filmkvelder, snekring eller gode gammeldagse rampestreker. Thomas er gjerne med Erlend når han er ute med kompiser, og Erlend lar Thomas overnatte i kjellerleiligheten sin rett som det er.

– I tiden etterpå har familien falt mer til ro, og vi ser at båndet mellom guttene har blitt sterkere. Nå er de som brødre flest, men kanskje med enda litt mer omsorg for hverandre, sier hun.

Begge oppholdene har gitt mersmak for alle fire. Og familien skulle gjerne sett at de kunne komme enda flere ganger – da hadde de sporenstreks reist tilbake til Stine Sofie Senteret alle sammen.

(Fosterfamilien og fosterbarnas navn er anonymisert i denne saken).

.

Søk om opphold her

Saken sto først på trykk i tidsskriftet Fosterhjemskontakten.