– Jeg jobbet på en spesialskole for psykisk utviklingshemmede barn – mange med autisme og sammensatte diagnoser. Samtidig jobbet jeg på en avlastningsbolig for mange av de samme barna. Så ble stillingene på senteret lyst ut.
Anders har skuespillerutdannelse – både fra Norsk Skuespillerinstitutt i Oslo og East 15 Acting School i London – og har jobbet med både film, TV og teater. Da senteret skulle etableres i kommunen, tenkte han likevel: – Hvorfor ikke?
– Annonsen gjorde det litt vanskelig å vite hva det innebar å jobbe på senteret. Og selv om de søkte etter spesifikke yrkesgrupper, så tenkte jeg at det var en mulighet også for en skuespiller. Sammensetningen av mennesker som jobber her er noe av det som gjør oss så unike, sier Anders, og forteller hvorfor han søkte.
– Jeg har alltid vært interessert i mennesker. Er nysgjerrig på hva det er med folk, hvorfor de gjør som de gjør, hva historien deres har formet dem til å bli, og – for noen – hvilke valg de kan ta for å endre historien sin.
To mulige veier videre
Oppholdet på Stine Sofie Senteret handler mer om det som ligger foran familiene, enn det som ligger bak dem.
– De må ikke snakke om det de har opplevd, men de kan hvis de vil. Men vi vil gjerne snakke om hvordan de har det nå, og hvordan de kan ha det senere. Det er det vi kan påvirke!
Anders forteller at undervisningen for barna handler om at de skal forstå seg selv bedre, og at de forsøker å tilby opplevelser som kan endre oppfatningen de har av verden.
– Det de har opplevd, betyr noe for hvem de er. Jeg pleier å tenke at det kan gå to veier: Enten kan de bli værende i det de har opplevd, eller så kan de gå fremover. Det er en viktig del av å jobben å kunne hjelpe dem med å ta regien på eget liv. Man må anerkjenne det som har skjedd, men samtidig tenke: Ok, men nå er jeg her; hvordan vil jeg ha det nå?
Et blikk fra kokken
Barna som kommer til Stine Sofie Senteret er forskjellige. De har ulike opplevelser, reagerer ulikt og har ulikt syn på verden rundt seg. Noe går likevel igjen hos flere.
– Noen kommer for eksempel med en tanke om at alle menn er skumle og farlige. Bare det å møte mange snille menn her på senteret, kan være med på å endre noe hos barna. Men selv om vi har mye fastlagt program, så er det ikke alltid lett å si hva som utgjør en forskjell. Noen ganger kan det for eksempel være det ene blikket fra kokken, forklarer Anders.
Når familiene søker om opphold på senteret, må søknaden også ha et følgeskriv fra en fagperson som kjenner familien og deres historie godt. Når et barn er skeptisk til menn, står det ofte i følgeskrivet.
– Det gjør at vi kan være obs på det, og ta hensyn. Men vi prøver også å gjøre noe med det. De får ikke kun kvinnelige familiekontakter rundt seg, men trenger å møte menn som er trygge. Har du møtt én slem mann, så trenger du kanskje å møte dobbelt så mange som er snille, sier Anders, og forklarer at trygghet ikke er det samme for alle.
– Det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skaper tillit og en trygg relasjon til et barn. Noen trenger tull og moro – og at det ikke er så alvorlig hele tiden, noen trenger støtte og samtaler, mens andre trenger at vi er rolige og tilstede. Noen blir tryggere av fysisk tilstedeværelse, mens andre blir negativt trigget. Vi må prøve oss frem.
Stor gjensynsglede på reopphold
Vi spør Anders hva som gjør sterkest inntrykk på ham på Stine Sofie Senteret.
– Det er mange inntrykk, og de setter seg. Jeg husker en gutt. Han var mindreårig, enslig flyktning til Norge, og bodde i fosterhjem. Det var først da han kom hit at han forstod at det også finnes norske fosterbarn, og norske barn med vonde opplevelser. «Jeg trodde ikke norske barn opplevde så vonde ting», fortalte han meg.
Mange av deltakerne på senteret kommer tilbake til et opphold nummer to – også kalt et reopphold. Innholdet i reoppholdet er litt annerledes enn det første oppholdet. Ofte er gjensynsgleden stor – både fra deltakere og ansatte.
– Det er veldig fint å se når de kommer tilbake, hvor trygge mange av de allerede er. Fint å se at gutten som kanskje var utrygg og skeptisk til oss menn, nå møter oss med en klem. Da er det noe som fungerer, avslutter Anders!
