Hvorfor reagerer barnet som det gjør?

Kjenner du et voldsutsatt barn som er utagerende, innesluttet, voldelig eller sint? Det finnes svært ofte en naturlig forklaring på disse reaksjonene.

Stian Tobiassen er psykolog og fagansvarlig ved Stine Sofie Senteret og hver uke møter han barn og unge som utviser det mange vil kalle negativ atferd. Han forteller at dette er normale barn som har vært utsatt for unormale opplevelser, for eksempel vold og overgrep. Disse barna er likevel så mye mer enn voldsutsatte barn med ulike utfordringer. De er barn med ulike smerteutrykk, som ved rette omsorgsbetingelser, har mulighet for vekst og utvikling. Gjennom intervju med psykologen, vil vi på en enkelt måte forklare hvorfor mennesker som har unormale livserfaringer, reagerer som de gjør i forskjellige situasjoner.

Typiske reaksjoner hos utsatte barn

Det er vanskelig å definere konkret adferd hos barn som er utsatt for vold eller overgrep.

Dette er svært individuelt, og det finnes like mange måter å reagere på som det finnes antall barn. Men det finnes likevel typiske tegn som går igjen, som økt aktivering, hyppige følelsessvingninger, og vansker med å regulere egne følelser og temperament.

En ser ofte at barn som er utsatt for vold eller overgrep enten blir overaktivert eller underaktivert. Overaktivering betyr at kroppen mobiliserer og går inn i en kamp-, flukt-, eller frysmodus. Den gjør seg klar til å kjempe mot, eller flykte fra, en fare, og det er vanlig å oppleve økt hjertebank og uro i kroppen. Barnet havner i en kaotisk tilstand både kroppslig og emosjonelt, det opplever økt stress og vil ofte være mer på vakt. Dette kan forklare hvorfor overaktiverte barn kan reagere med å bli sinte, sparke eller slå.

Underaktivering er på mange måter det motsatte av overaktivering. Her går kroppen over i en betydelig mer passiv tilstand. Barnet oppleves inaktivt, tilbaketrukket og lukket, og vil ofte reagere med å være stille og innesluttet.

Forstå og håndtere smerteuttrykk

Det er viktig at barna - og ikke minst at de voksne - lærer hvorfor vi reagerer slik som vi gjør, og at de samtidig lærer at reaksjoner som sinne, utagering og det å være innesluttet, er helt normale reaksjoner på unormale hendelser.

Barn som er utsatt for vold eller overgrep kan oftere ha utfordringer med å regulere egne følelser, og det er helt naturlige grunner for hvorfor det er slik. Det de fleste unge strever med, er å finne ut og vite hvordan kropp og hjerne fungerer og henger sammen. Når vi lærer deltagerne på Stine Sofie Senteret om hvordan de ulike prosessene henger sammen; at tanker fører til følelser og handlinger og adferd, opplever mange at brikkene faller på plass. De er ofte ikke klar over disse sammenhengene, og at dette er helt normale reaksjoner på unormale hendelser. Det de lærer på senteret er egentlig kunnskap og lærdom som er nyttig for alle mennesker, uansett bakgrunn og erfaring.

«…mange opplever at brikkene faller på plass. De er ofte ikke klar over disse sammenhengene, og at dette er helt normale reaksjoner på unormale hendelser»

Å tåle sine egne følelser - toleransevinduet

For å forstå hvordan vold og overgrep påvirker hjernen, trenger vi å forstå hvordan en normal hjerne fungerer. Vi er ikke født med en ferdig konstruert hjerne, den er åpen for påvirkning store deler av livet, og særlig i barneårene. Bruken av hjernen er med å forme hvordan hjernen utvikler seg.

Begrepet «toleransevindu» er en beskrivelse av hvor godt du tåler dine egne følelser. Vi er alle født med et smalt toleransevindu og går fort over i en følelsesmessig over- eller underaktivering som spebarn. For å utvide dette vinduet er vi alle avhengig av en voksen som er der for å regulere følelsene. Etterhvert vil barnet da lære hvordan det regulerer egne følelser, og de vil dermed gradvis utvide sitt toleransevindu. Man kan si at barnet går fra å være i behov av en annenregulator, til gradvis å bli selvregulerte.

De aller fleste barn som vokser opp i trygge, rolige og normale omgivelser vil utvide sitt toleransevindu gradvis. For barn som derimot vokser opp med vold og overgrep, og fra tidlig i livet erfarer stress, uforutsigbarhet og utrygghet, er sjansene større for at man ikke utvikler samme toleranse for egne følelser. Man sier gjerne at voldsutsatte barn har et smalere toleransevindu, da det skal mindre til før de kommer i en følelsesmessig over- eller underaktivert tilstand. Mange vil også ha utfordringer med å komme seg tilbake i toleransevinduet når de først har blitt aktivert. For utenforstående kan dette ofte fortone seg som utagerende atferd, mens det i realiteten er et høyes reelt smerteuttrykk for det aktuelle barnet.

Den tredelte hjernen

I moderne traumepsykologi er det vanlig å forklare traumets påvirkning på individet ved hjelp av den «tredelte hjernen». Dette er en pedagogisk modell hvor man beskriver hvordan samspillet mellom sansehjernen, følehjernen og tenkehjernen påvirker hvordan den enkelte reagerer på belastningene de er utsatt for.

Sansehjernen er den nederste delen av hjernen og den regulerer grunnleggende kroppsfunksjoner som sult, kroppstemperatur, og søvn/våkenhet. Følehjernen som ligger i midten, styrer blant annet enkelte hukommelsesfunksjoner, tilknytning og følelser, og er sentral i hvordan vi reagerer på eksempelvis farer. Tenkehjernen er den delen av hjernen som sist blir utviklet, og som gjør oss i stand til å planlegge, reflektere og ta viktige beslutninger. Alle disse delene blir gradvis utviklet på ulike tidspunkt i barnets liv.

Dersom det er mye støy og belastning tidlig i livet, vil dette kunne svekke funksjonen på senere tidspunkt. Tenkerhjernen har en svært viktig funksjon fordi den bidrar til å regulere de to andre delene. Er man utsatt for vold eller overgrep tidlig i livet, kan det medføre at man har noe mindre kapasitet til å benytte seg av den regulerende kapasiteten i tenkehjernen. Veldig forenklet sagt blir den oftere avkoplet, med det resultat at man forsvinner ut av toleransevinduet.

Lærer om hjernen gjennom brannstasjonen

Dette med den tredelte hjernen kan virke litt komplisert og vanskelig å forstå. Derfor lærer barna på senteret om den tredelte hjernen gjennom bruk av en modell av en fysisk brannstasjon. På denne måten får de også kombinert lek med læring! Brannstasjonen består av tre etasjer; garasjen, kontrollrommet, og brannsjefens kontor. I garasjen (sansehjernen) må alt være i orden for at vi skal fungere. Hvis det ikke er orden i bilene, slangene henger som de skal og motorene virker, vil ikke noen ting fungere, og de kan ikke slukke eventuelle branner. Her må det være noen tilstede hele døgnet for å sørge for at ting er som de skal.

I kontrollrommet (følehjernen) finner du alle brannmennene som blant annet representerer vårt rike følelsesliv, og i toppetasjen sitter brannsjefen. Det er han som tar alle de fornuftige beslutningene. Når alarmen går rykker alle brannmennene ut (kamp-, flukt- eller frysmodus). Dersom det er dårlig forbindelse mellom etasjene og brannsjefen ikke blir varslet, blir det kaos i kontrollrommet. På samme måte kan barnet handle på impuls, og det blir kaos i kroppen og følelsene løper løpsk. De forsøker å koble på brannsjefen og tenkehjernen, uten hell. Dette er likevel mulig å gjøre noe med!

Gjennom positive aktiviteter, mestring, lek og samhandling kan man bidra til at de ulike delene eller områdene i hjernen kommuniserer bedre med hverandre. Du får koblet på sjefen, eller tenkehjernen, og blir dermed i større grad i stand til å regulere følelsene. Det som skjer på senteret er at vi lærer familiene betydningene av disse viktige grepene for å «styrke kablene» mellom de ulike hjerneområdene.

Les mer om det faglige grunnlaget på senteret her.

Triggere

Triggere er betegnelsen på noe som setter i gang alarmreaksjonen, noe som minner en så mye om ubehaget at det nesten kan oppleves som vi erfarer det vonde igjen. Dette kan være ytre triggere som en lukt, eller en lyd, et sted eller minner om opplevelser du har hatt. Men det kan også være en indre trigger, som eksempelvis hjertebank.

Jo bedre du er i stand til å forstå dine egne reaksjoner jo lettere er det å håndtere disse reaksjonene. Derfor bruker vi tid på senteret til å forsøke å finne ut hva som er deltakernes egne triggere. En må lære å kjenne hva som trigger en for å være forberedt.

«Jeg visste ikke hvorfor jeg var så sinna før, men nå skjønner jeg» (jente 8 år, etter et opphold på senteret)

Den viktige leken

Lek er ekstremt viktig for barns utvikling, spesielt fordi den øker det sosiale samspillet, forståelsen av sosiale koder og bidrar til å utvikle hvordan man mestrer utfordringer. Under lek skjer det en redusert aktivitet i den delen av hjernen som styrer grubling og bekymring. Dessverre er det slik at for barn som har opplevd mye vondt, forsvinner noen ganger denne viktige leken. Dagene kan for mange være fylt opp med bekymring og voksenoppgaver, som går ut over leken. Her på senteret er det derfor veldig viktig for oss at barn skal få lov til å leke, og at barn skal få være barn. Det er også viktig at de voksne får leke sammen med barna. Vi vet at lek og en leken stemning, i tillegg til emosjonell trygghet, er viktig for mulighet for vekst og utvikling.

Se oversikt over timeplanen og kursinnholdet her.

Nyttige verktøy i hverdagen

Deltagerne på senteret får nyttige verktøy og øvelser de kan bruke når de kjenner at følelser tar overhånd, og de holder på å falle ut av toleransevinduet. Både barn, søsken og voksne lærer om betydningen av trygghet, triggere, om hvordan hjerne og kropp fungerer og oppfører seg, lekens betydning og mestring.

«Nina» er fostermor og har vært på opphold på senteret. Hun forteller at gjennom uken får de en introduksjon i traumeforståelse og forklaringer på hvorfor barna deres agerer som de gjør. Hun forteller også at det var godt at alle barna lærte det samme. På denne måten får de samme grunnlag, som gjør det lettere å kunne snakke sammen om det. Hun tar også med seg viktige erfaringer hjem igjen. De har rustet opp verktøyene de kan bruke når hverdagen krasjer litt igjen, og forteller om minner de kan ta fram om en helt utrolig magisk uke.

Det er først når stemmingen er trygg, vennlig, aksepterende og raus, at barn og voksne kan nyttiggjøre seg den undervisningen vi tilbyr. Da kan ny forståelse vokse fram, nye historier bli til, og man kan få øye på at man ikke er alene. Nye vennskap kan dessuten oppstå

Les mer om oppholdet og søknadsprosessen her.

«Det er viktig å snakke med noen andre som vet hvordan det er å ha det vondt inni seg. Alle trenger en som vet hva du har opplevd og som du kan snakke med» (NOU 2017:12 Svikt og Svik)

(Saken sto opprinnelig på trykk i Fosterhjemskontakt - Tidsskrift for fosterhjemsarbeid Nr 6/18)