– Mange av de kriminelle jeg møtte som politi har hatt en barndom der de kom litt skjevt ut. Det er nok vanskelig for mange av oss som er vokst opp i familier uten store utfordringer å skjønne hvordan det kan gå så galt. På Stine Sofie Senteret får jeg en mulighet til å gjøre noe før det går galt!
Forventa flere dårlige dager
Han er blant de nyeste i kollegiet, men allerede nå merker han at ikke alt er som han forventet.
– Jeg så kanskje for meg at barna på senteret skulle være mer krevende. Vanskeligere, på en måte! Og at jobben skulle ta mer energi. Men det er ikke sånn. Selvfølgelig er det mange med mye i bagasjen, men vi skal ikke glemme at de først og fremst er som andre barn.
Martin skryter av kollegaene sine, og gir dem mye av æren for at jobben gir energi – selv om tematikken er tøff.
– Dette stedet gir mye energi i seg selv. Har du en litt tung dag, så er det alltid rom for å lade opp igjen med kollegaene. Det er en vanvittig fin atmosfære her!
Bidrar med normalitet
Stine Sofie Senteret er ikke behandling. Oppholdet handler om læring, lek, mestring og opplevelser. Det er livet etter det vonde som står i fokus, og de ansatte vet hvordan de best kan bidra.
– Min viktigste oppgave er å være meg selv. Både voksne og barn vil gjennomskue det om jeg skal gå inn i en rolle, sier Martin, og forklarer hvorfor
– Mange av barna som kommer til senteret savner og trenger normalitet. Hos oss får de det gjennom ei uke med trygge voksne som har gode relasjoner til hverandre. Vi må ikke alltid gjøre så mye ekstra for at det skal fungere bra, verken for barna eller de voksne som kommer hit!
Får til det vi vil!
Familiene er på senteret fra mandag til lørdag. Vi spør Martin hva som er høydepunktet i løpet av uka.
– Høydepunktene kommer gjerne når man blir bedre kjent med deltakerne, og kommer litt tettere inn på barna og ungdommene. Ukene er ikke så fastlåste, og jeg liker veldig godt at vi kan ta en tur til stranda, flytte undervisningen ut i gapahuken eller ta en tur til brannstasjonen. Vi får til det vi vil!
Martin forteller at han prøver å ikke ta med seg jobben hjem, men at det likevel er noen barn og noen historier som sitter i lenger enn andre.
– Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor onde folk kan være mot barn. At det går an å utsette barn for dette, klarer jeg aldri å fullt ut forstå.
En av de tingene jeg husker best, er da jeg var i klatreveggen med ei mor og datter som tidligere hadde blitt truet med at politiet skulle komme og hente dem dersom de ikke gjorde som mannen i huset befalte. De fremstod redde og preget av bildet de hadde fått av politiet i Norge. Jeg sikret dem i klatreveggen og fortalte at her var de trygge. Da de fikk vite at jeg hadde jobbet i politiet, trodde de det nesten ikke. Var det faktisk mulig at en person fra politiet kunne gjøre at de følte seg trygge og opplevde mestring? Det var en god følelse og viser etter min mening viktigheten av den sammensatte gruppen av ansatte vi har her på senteret.
