En pust i hverdagen

En fostermors opplevelser og tanker etter et opphold på Stine Sofie Senteret, som er et mestringssenter for voldsutsatte barn og unge. Et senter jeg tenkte bare var for de hardest rammet, men som viser seg å være et lavterskeltilbud til barn som har vært utsatt for psykisk/fysisk vold og overgrep. Et tilbud som er så fantastisk bra, at jeg vil anbefale alle som oppfyller dette kravet om å søke om opphold. Et opphold med faglig innhold, men også tårer og latter. Et opphold som er helt gratis…
 

Illustrasjonsbilde colourbox.com

Kom over en artikkel en dag. En artikkel om Stine Sofie Senteret. Jeg ble nysgjerrig da jeg gjennom noen år har fulgt med på hva Ada Sofie Austegard har fått til via Stine Sofies Stiftelse, og den jobben hun har gjort for vold og overgrepsutsatte barn i Norge. Har fulgt med da jeg har jobbet som beredskapshjem i 7 år, og nå fosterhjem det siste 1,5 året. En jobb som gjør at man får disse utsatte barna så tett på kroppen.

Leste i artikkelen hva dette senteret var for noe, og for hvem. Verdens første mestringssenter for voldsutsatte barn var bare så stort. Tenkte på alle barna der ute som ville ha utbytte av dette, og forelde/pårørende som ville få ekstra verktøy med seg til å takle hverdagen. Tenkte ikke på meg selv og barnet som bodde hos oss. Tenke at jeg hadde jo de verktøyene.. Det var jo ikke såå ille hos oss.. Vi fungerte jo i hverdagen, for den var vi jo så vant med.. Gikk flere dager da jeg tenke dette, men etter å ha lest om senteret en gang til med: mestring og glede.. skape gode opplevelser.. møte andre i samme situasjon og ikke minst gode opplevelser, sa jeg til meg seg: Selvfølgelig skal vi være med på dette, han som bor hos meg fortjener virkelig en uke med alt det. Kjente også da at jeg selv hadde hatt godt av en pust i hverdagen og påfyll av verktøy å bruke.

Fikk hjelp av saksbehandleren min i barnevernet til å søke, og det tok ikke lang tid før jeg fikk en telefon av ei hyggelig dame fra Stine Sofie Senteret som lurte på når det passet for oss å komme. Kjente det kriblet i hele meg, og ventetiden fram til vi skulle dra, gikk med til å forberede gutten til hva vi skulle og hvorfor. Leste velkomstbrev, ukeplan og forberedte han til hva han også kunne møte av utfordringer og hva de andre barna som var der sammen med oss kunne være utsatt for.

Mandag formiddag, og vi går inn hovedinngangen på senteret. Er så spent på hva denne uken vil bringe, og hva det vil gjøre med gutten. Vi blir møtt av ei som presenterer seg, og vi gjør det samme. Umiddelbart føler man seg så veldig velkommen. Flere kommer til, og alle møter deg med glede over at akkurat vi er der, og som de gleder seg til å være sammen med oss 1 uke. Føler meg ydmyk og beæret for å få lov til å ta del i dette og treffe disse fantastiske menneskene på dette utrolige stedet dette senteret er.

Etter en rask gjennomgang får vi tildelt en leilighet vi skal ha for uken, pakker ut og kommer i orden før lunsj.

Vi får tildelt 2 familiekontakter som skal ta ekstra vare på oss den uken vi er der. De viser oss rundt på senteret og område utenfor, vi har også en samtale med dem hvor de orienterer om hva vi skal, hva vi tenker om oppholdet og at vi velger selv hva vi ønsker å dele med andre.

Ettermiddag har vi felles informasjonsmøte der vi hilse på de andre som skal være der. Vi ser alle også filmen Innsiden ut, hvor temaet brukes resten av uken for barna, og i samarbeid med oss.

Hver dag den kommende uken er vi delt opp i voksengruppe og barnegruppe. Hver formiddag/dag er vi samlet hver for oss og vi begynner med å fortelle vår historie. Vondt å høre andre sin og vondt å fortelle sin egen, men også en trygghet og støtte ved at man har felles arena. Får gjennom denne uken en introduksjon i traumeforståelse. Trygghet, triggere, hvordan hjerne/kropp fungerer og oppfører seg + lekens betydning og mestring.  Får forklaringer om hvorfor og hvordan barna våre gjør som de gjør. Jeg er så heldig at jeg har dette kurset selv, men syns det var godt med en oppfriskning og ikke minst at barna lærte det samme som oss slik at man lettere kunne snakke med de om det, hva det gjorde med dem og kunne gi de gode forklaringer.

Ettermiddagene er fylt opp av aktiviteter og lek vi gjør sammen med barna og de andre familiene som er på senteret. Rett og slett kvalitetstid.

Ada Sofie kom og fortalte sin historie. De fleste av oss husker godt baneheiasaken og hva som skjedde, men det å sitte å høre henne fortelle sin egen historie om det som skjedde og tiden etterpå var bare så sterk. Tenk den lille dama har fått til så mye..

Blir mange tårer, og mye Kleenex denne uken, og det gjør faktisk ingen ting. Vi i gruppen er sammen i sorg, smerte, tårer, glede, latter og det gjør godt.

Gutten hadde denne uken sine oppgaver og samtaler. Var så godt å se at han virkelig slappet av og var trygg med de voksne og de andre barna. Så en gutt som blomstret over det å bli sett og hørt, mestring i oppgaver og lek, en gutt som kunne være helt seg selv uten å tenke at han kanskje er litt annerledes.

Det takket være de voksne som var der, takket være at de bød på seg selv, takket være at de var tilgjengelig og viste interesse, takket være den kunnskapen de har til å møte disse barna, og ikke minst takket være dette fantastiske trygge stedet.

Etter en uke her sitter vi begge igjen med tårer i øyne over å si farvel og et ønske om å bli lengre. Vi har hatt vår pust i hverdagen som har betydd så veldig mye for oss begge to. Vi har igjen fått en samhørighet man fort mister i en travel hverdag med skole, jobb og forpliktelser. Vi har rustet opp verktøyene vi kan bruke når hverdagen krasjer litt igjen, og vi kan ta fram minner om en helt utrolig magisk uke. 




MOTTA NYHETSBREV: