Fra en fostermors perspektiv

Jeg var sliten. Ikke sånn nå-skal-det-jaggu-bli-godt-med-helg-sliten, men sliten helt inn i margen og slik at tårene kommer når kassadama på butikken ønsker meg en fortsatt god dag. Fordi kassadama er den første på lang tid som betrakter meg som et menneske. Ikke som heks, ikke som hurpe, ikke som ei drittkjerring. Sliten sånn at jeg kjenner at nå må jeg gi meg eller så går jeg i veggen – den veggen vi alle har hørt om.
Å gi meg betyr å gi opp. Ringe barnevernstjenesten for å si at fosterbarnet er for krevende, jeg klarer ikke mer.

Illustrasjonsbilde

Jeg sover dårligere, gråter lett, er kvalm, vegrer meg mot å gå i konflikt med ungdommen som bor hos oss og som daglig tester tåleevnen min helt til bristepunktet. Vi har fått innvilget opphold på Stine Sofie Senteret om noen uker. Jeg tar avgjørelse om å holde ut fosterhjemsoppdraget fram til oppholdet på senteret. Alt må være prøvd – jeg gir oss en siste sjanse og utsetter bestemmelsen om å gi opp til vi har vært på Stine Sofie Senteret.

Ungdommen vår  har de verste erfaringer med vold og overgrep. Han ble låst inne, ble slått, ble seksuelt misbrukt, måtte se sin mor blø nesten i hjel. Hans voldserfaringer er så mange og så grusomme at vi knapt kan forstå at det er mulig å holde ut. Men han holder ut. Det er han faktisk ganske god til. Det som nå er viktig for ham er å finne ut om fostermor tåler hele ham. Derfor skriker han de verste skjellsord mens han smeller døra i ansiktet på meg. Han avviser all tilnærming. Det er bedre å avvise enn å bli avvist. Og gutten er utholdende og har heller ingen planer om å gi seg med det første. Jeg er en fostermor med fagutdanning og vet så inderlig vel hva som skjer. Men akkurat nå er vi forbi fostermors fagkompetanse. Vi bare konsentrerer oss om å gjøre det som kreves – vi tenker knapt, vi bare holder ut.

Jeg skjønte det med en gang vi kom. Vi satte oss i en sofa, kikka oss rundt, fikk noe å drikke, hilste på smilende ansatte. Dette er et sted for å senke skuldrene. Først og fremst for barna, men også for oss som kommer sammen med barna. Dette stedet har noe som de aller fleste institusjoner ikke får til. Som helsearbeider gjennom mange år så har jeg det helt under huden –  erfaring med omgivelsenes betydning for den som strever.  Her er det kunst på veggene, her er det figurer på kaffekoppene, levende lys, varme og glade farger. Ikke bare folka som jobber her, men hele stedet ønsker oss velkommen. Alle kjenner vi det både utenpå og inni oss – her er det godt å være! Og slik ble uken på Stine Sofie Senteret – et sted der vi alle fikk nytt å lære, men først og fremst så kom vi til et sted der vi også bare kunne være.

Ungdommen vår fant seg fort til rette. Han freste rundt på senteret, opptatt av å få med seg alt som skjedde. Vi hørte latteren hans fra lekerommet der han ble en liten gutt igjen som lekte med utkledningsklær, kosedyr og dukker. Han som hjemme har vært den sinte gutten vår gikk mange skritt tilbake på utviklingsstigen og minnet oss om behovet for å ta igjen noe av det tapte. Etterpå kom han og ville sitte på fanget mens vi snakket om at det slett ikke er så enkelt å være ungdom og liksom på vei ut av barndommen. Hvordan forlate en barndom som aldri har vært der?

Den lille, store gutten vår brukte dagene godt. De ansatte fikk i tur og orden tilbud om å høre historien slik han ser den. Vi så et fosterbarn som sultent slukte all oppmerksomhet og all begeistring som de ansatte viste ham. Den voldsutsatte og traumatiserte gutten vår fikk prate seg tom og fikk tilbakemeldinger som gjorde ham litt tryggere på at det finnes trygge voksne som tåler ham. Senterets kloke fagfolk håndterte guttens behov for nærhet så varsomt og så naturlig at ingenting ble oppfattet som avvisning. Når ungdommen vår ville sitte i sandkassa sammen med de minste barna  så var det helt greit. Når han underholdt hele senteret med rollespill ble han mottatt med stor begeistring. Når han klatret til topps i klatreveggen lyste hele gymsalen opp av glede over at han mestret noe han nesten ikke våget. Og slik fortsatte det. Hele uken var full av mestring, latter og gode menneskemøter. Den rasende og avvisende ungdommen ble lagt vekk. På kveldene satt vi på hytta vår og spilte spill og prata. Og vi lo oss skakke. Plutselig så var vi et sted , ut og vekk fra hverdagen med plikter og med mas – vi fikk hvile oss både fordi vi var slitne og fordi vi hadde gått oss litt fast i et destruktivt mønster – og vi fikk tid og krefter til å betrakte gutten vår litt utenfra og på avstand.  Vi fikk snakke med andre foreldre med andre historier, men med mye av den samme smertefulle erfaringen som oss. Foreldre til voldsutsatte barn har noen fellesnevnere som bare kan forstås av den som har vært i samme situasjon. I små foreldregrupper fikk vi undervisning om barnas behov for hjelp til å regulere følelser, hvordan traumer påvirker barnets utvikling, om lekens betydning for helingsprosessen, men mest av alt fikk vi tid til å snakke med hverandre. Vi gråt litt og vi satte ord på fortvilelsen over at vi ikke strekker til. Vi fikk snakke om eget sinne over det som har skjedd med barna våre og gradvis – i løpet av få dager – vendte kreftene tilbake slik at vi tok bestemmelsen om å fortsette som fosterforeldre for vår skadeskutte ungdom.

Stine Sofie Senteret gjør det de lover. De gir barna og barnas familie en uke med mestring, lek og rock & roll! Jeg understreker at hele uka er lagt opp av fagfolk og det er dedikerte, kunnskapsrike ansatte som loser barna – og oss foreldre gjennom uka. Vi reiste hjem med nye opplevelser, masse glede og nye krefter. Vi er i gang med hverdagen igjen og hverdager er som kjent ikke bare rosenrøde. Men vi har fått nye krefter, nye oppdagelser, ny kunnskap til å møte det som kommer. Vi ser alle med stor glede tilbake på oppholdet på senteret. Vi unner alle andre fosterforeldre og alle voldsutsatte barn et opphold på Stine Sofie Senteret.

Fostermor

 




MOTTA NYHETSBREV: