Noen forsinkede tanker etter 10.mai......
Denne dagen kjente jeg på et rimelig stort spekter av følelser, jeg synes den bød på så uendelig mange kontraster.
Jeg er så heldig å være daglig leder på Stine Sofie Senteret. Når sommeren treffer oss, har over 300 barn hatt en uke hver på senteret, sammen med sine trygge voksne. Vi har plass til 500 barn hvert år, og det ser ikke ut som at det blir "vanskelig" å fylle opp.
Jeg parkerer på morgenen, og kontrastene begynner egentlig allerede her. Jeg ser ut over et nydelig området og kjenner meg takknemlig for at jeg har en meningsfull arbeidsdag foran meg. Samtidig slår tanken inn, at dette egentlig er helt absurd! Tenk at det i det hele tatt er behov for et slikt senter. Realiteten er at det er tusener av barn i Norge lever med ulike typer vold og overgrep akkurat nå. De som kommer til oss er så "heldige" at volden er stanset, og de blir gitt en mulighet til og heles og få en sunn utvikling.
Denne dagen ville Stine Sofie ha vært 25 år. Det henger et bilde på veggen i inngangspartiet på senteret som minner oss om utgangspunktet for at senteret eksisterer. En mor som reiste seg i sorg, og som sammen med andre gode mennesker har jobbet opp tilbudet for ivaretakelse av de barna som har overlevd volden de har vært utsatt for. Nok en kontrast, en dyp tragedie springer ut i et tilbud som gir barn muligheten til å føle seg mindre alene, lære mer om seg selv, leke, le og forhåpentligvis kjenne at de er elskbare.
I bilen på vei hjem denne dagen hører jeg på nyhetene. Et innslag omhandler at terskelen for å fengsle barn er for høy. Det første som slår meg er at dette er en gigantisk fallitterklæring. Det er lag på lag med svik som ligger bak farlige barn.
Jeg vil presisere at alt jeg nå skriver ikke er knyttet til personene som nevnes som eksempler i de aktuelle sakene, men kun generelle betraktinger omkring barn som blir farlige for andre.
Barn blir ikke født farlige, de blir farlige fordi livet har gjort dem slik.
Disse barna, som har blitt farlige, de har garantert hatt noen voksne rundt seg.
Finnes det noen som nå tenker " Jeg er ikke så overrasket, jeg så tidlig at det ikke kom til å gå bra med han/henne?"
Det kan være utrolig ubehagelig å melde sin bekymring videre. Det kan føles som at man blander seg i andres privatliv. Hva om jeg tar feil? Lojaliteten kan fort ende hos seg selv for å hindre unødig ubehag og støy i vårt eget liv.
Men glem aldri at voksne kan forsvare seg, barn er sjanseløse om ikke voksne kjemper for dem. Det er ikke kun et offentlig anliggende, vi har et ansvar som voksne, uansett rolle.
Jeg parkerer igjen morgen etter, med utsikt over senteret, og tenker at jeg er heldig som har en så meningsfull jobb. Ser på ungene som piler rundt på området, og som fortjener det aller beste i livet. Jeg er utrolig takknemlig på deres vegne for at noen voksne tok ansvar, stoppet uretten, og tenker at det forhåpentligvis vil stanse spiraler av nye tragedier.
La oss være modige voksne, være lojale mot barn!
Kristin
