Beate har alltid ønsket å jobbe med barn, og da hun begynte i barnehage, forstod hun fort at det var rett hylle – men ikke nok kompetanse.
– Etter 12 år stod jeg ved et slags veiskille. Enten måtte jeg gjøre noe annet, eller dykke ned i det jeg jobbet med. Jeg så at det var mange barn som slet, og jeg ville utgjøre en forskjell. Men da måtte jeg ha med teorien og en stilling som ga meg nødvendig tyngde. Derfor begynte jeg på barnehagelærerutdanningen. Underveis byttet jeg også jobb. Nå er jeg SFO-leder.
Hun vil jobbe med de barna som har det tøft. De hun har et ekstra øye til.
– Noe av det første jeg møtte i arbeidslivet var et barn som åpnet seg for meg, og som hadde det vanskelig. Det var et tøft møte, og jeg forstod at jeg manglet noen verktøy. Det setter spor.
Forebygging ble byttet ut med friluftsliv
De verktøyene håpet hun å få da hun startet på en fireårig barnehagelærerutdanning.
– Noe av grunnen til at jeg startet på utdanningen var nettopp å få lære mer om hvordan jeg kan hjelpe barn som har det vanskelig. Jeg husker at alle studentene ville velge fordypningen som het barnehagen som forebyggende arena, men da skolen manglet lærere med riktig kompetanse, falt det ut til fordel for natur og friluftsliv.
Beate slo seg ikke til ro med at mangel på kompetanse skulle være god nok begrunnelse for å droppe et så viktig tema i utdanningsløpet for barnehagelærere. Hun ringe aviser og TV-kanaler. Det endte blant annet i et oppslag på TV2-nyhetene.
– Vi fikk til slutt fordypningen vi ønsket, men det var bare én dag med en ekstern foredragsholder. Det var bra, men det burde vært mer.
Ei uke på Stine Sofie Senteret
I dag går hun siste året på barnehagelærerutdanningen. Nylig var det tid for praksis, og Beate valgte ei uke på Stine Sofie Senteret i Grimstad.
– Det har vært veldig lærerikt. Jeg ble kastet rett inn i det, og læringskurven var bratt – på en god måte. Man blir glad av å jobbe her, og det er noen fantastiske ansatte, som gir av seg selv. Jeg ser veldig godt hvor viktig det er å være godt bemannet. Det å ha muligheten til å sette seg ned med et barn.
Når vi spør henne hva hun har lært, må hun tenke seg om.
– Det er så mye. Jeg ser hvor viktig det er at foreldrene får undervisning i hvordan de skal mestre hverdagen. Hvordan hjernen fungerer, og hvorfor barnas adferd er som den her. Det er viktig for barna også. Så er det fint å se at oppholdet for barna handler om glede, opplevelser og det å være sammen med andre i samme situasjon. Jeg tror jeg har bedre grunnlag for å forstå de sårbare barna nå.
Hun leter etter ordene.
– Jeg har lært å være modig. Å stå i det.
